Det er mange røster å ta stilling til når man som en gruppe skal lage et kreativt innslag som skal fremvises foran klassen. Gruppen vår, som består av Nora S, Ingri, kristine, Sunniva og julie satte oss ned sammen og begynte å diskutere. Alle hadde selvsagt sine egne meninger om hvem vi skulle ha om, hvilket stykke vi ville ha om og hvordan det skulle fremføres. Til slutt ble vi enige om at vi skulle gjøre alle til lags. Vi bestemte oss for å lage en fremføring der vi blandet inn kjente og kjære norske kunstnere som Ibsen, Hamsun, Undset, Wergeland og Welhaven. Vi tenkte at dette kunne være spesielt artig ettersom disse personene er svær ulike og har alle sterke meninger. Hvor morsomt hadde det ikke vært å spise middag sammen med disse menneskene og bare observere??

Handlingen er satt til nåtid og alle de nevnte kunstnerne oppstår fra de døde. I begynnelsen er de ikke helt sikre på hva som skjer, men skjønner straks at de er i «Christiania». Det tar heller ikke lang tid før de skjønner hvilket år de har landet i. De snakkesalige kunstnerne begynner straks å analysere samtiden og deres innvirkning. Men mye har forandret seg, som de snart får lære....

Vi hadde det veldig gøy da vi satt og diskuterte hvordan samtalen mellom dem ville utarte seg. De er alle fulle av seg selv og med svært sterke meninger. Dessuten har de mange fordommer fra gammelt av som blir spesielt komiske sett i dagens lys.

Skammarens dotter.

Eg har ikkje lest så mange nynorsk bøkar i mitt liv, det innrømmer eg. Det er ikkje noko spesiell grunn til dette, eg las berre det som virke interessant og det er ikkje nødvendigvis nynorsk eller bokmål for den saks skyld.  

Men det er noe med nynorsk bøkar som virke avskrekkande. Eg jobbar i bokhandel og eg merkar at det er vanskeleg å selje bøkar som er skrivi på nynorsk, eg skjønnar ikkje kvifor. Nynorsk er ikkje så vanskeleg som folk skal ha det til. Er det verkeleg så skremmande at ord sluttar på -ar eller -ande? Eg trudde det skulle meir til for å skremme vaksne menneska.

Men over til poenget, kva for ein nynorsk bok har eg las?

Da eg var liten blei eg introdusert for ei bok som heit: «Skammarens dotter» av Lene Kaaberbøl. Boka handlar om Dina, som er dotter av byens Skammar. Ein skammar har ein fantastisk gave. Dersom du ser ein inn i øynane vil dei tilstå kriminelle handlingar, eller svare på kva for spørsmål skammaren lurar på.

Denne boka har fått mange gode tilbakemeldingar, særleg frå publikum. Den er veldig spennende , og ein verkeleg 'page-turner'. Eg las den da eg var 9-10 år gammal og hugsar den framleis. Det skal mykje til for at ein bok skal treffe såpass hos ei så lita jenta og fortsette å vere det når ho er 18. Det er berre dei veldig gode forfattarane som får det til, og Lene Kaaberbøl er ein av dei.

Det er synd at så få vil lese denne boka ettersom den er skrivi på nynorsk

Kjelder:

Bilde: http://www.samlaget.no/_upl/prodbilete/9788252166941.jpg

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=135656&rom=MP

Skrivedag and an offer you can't refuse!

Jeg er veldig fornøyd med sjangeren jeg valgte til skrivedagen, og følte jeg skrev en fin tekst. Det var veldig greit å diskutere teksten min litt med en annen med samme sjanger, og både få og gi tips. Men jeg syns det var viktig at jeg havnet på gruppe med en jeg kjente ettersom begge to da er flinkere til å komme med konstruktiv kritikk og tips. 

Jeg var desverre syk før skrivedagen og rakk derfor ikke å skrive ferdig hele teksten, så det er definitivt noe som trakk litt ned og gav meg litt mer arbeid. Ellers brukte jeg tiden fornuftig, og likte at det var en litt uformell tone i klasserommet. 

EKSTRA - Skriv om noe du kan anbefale til resten av klassen f.eks film, musikk, teater etc.

Jeg skal skrive om min favorittfilm; gudfaren. Jeg har aldri vært spesielt glad i typiske-amerikanske-fjortisfilmer. Filmene jeg liker må, desverre nok, ha en handling. Min kjære far har alltid skjønt at jeg ikke er som alle andre jenter. Som liten kom jeg alltid hjem med granbar i håret, jord på knærne og med en haug guttevenner på slep. Ettersom jeg som liten kun vokste opp med fettere kunne jeg nesten ikke være opptatt av barbier og jenteting - det ville jo bare være å utsette seg selv for mer bank. 

men, tilbake til historien - jeg og pappa pleide å leie filmer sammen i helgene og byttet på å velge. En dag, da jeg var 14 år og var i videobutikken med pappa, smilte han mens han fisket frem en DVD fra de støvele hyllene. Det eneste jeg husker fra nettopp dette øyeblikket var et svart/hvitt-bilde av en gammel mann med bomullsdotter i munnen. Jeg ristet på hodet og lo, men pappa stod på sitt og mente at dette var "verdens beste film". Ettersom det var hans tur til å velge hadde jeg lite jeg skulle sagt, og jeg trøstet meg med at hvis vi kjappet oss kunne vi hvertfall rekke å se Senkveld - så fikk jeg noe underholdning denne kvelden!

Vi kjørte hjem og satte på DVD-en. Pappa hadde brukt veien hjem til å snakke om filmen. Jeg var fremdeles ikke overbevist....til jeg så åpningscenen. Jeg vet ikke helt hva det var med nettopp denne scenen. Den var så enkelt filmet, så enkel dialog. Men det var fremdeles noe som gjorde at jeg satte meg frem i sofaen, la hodet i hendene og fulgte nøye med. Slik satt jeg hele resten av filmen, og da den var ferdig så jeg på pappa og så klokka. "Vi rekker å leie Gudfaren 2 hvis vi kjører nå!" "Hva med senkveld?" spurte pappa. Jeg bare himlet med øynene og 20 min senere ble dvd-disken satt i spilleren.

Jeg syns Gudfaren var helt genialt laget, virkelig et mesterverk. Musikken, skuespillerne, historien-ALT! Jeg prøvde å presse den på vennene mine, men filmen ble bare skrudd av midt i og erstattet av mean girls - til min store fristrasjon. 

Selv om jeg syns denne filmen var helt fantastisk vet jeg ikke om den passer til alle. Mine venner syns den kanskje er litt lang og med lite action. Men jeg anbefaler den på det aller sterkeste. Denne filmen er så bra at hvis jeg kunne gi den terningkast 7, ville jeg gitt den terningkast 8!

Modernisme.

Oppgave 4, 

Modernisme er en stilform som begynte å vokse frem på slutenn av 1800-tallet. Vi kjenner alle malere som Picasso, Matisse, Cézanne osv.  

Jeg har valgt et bilde som sies å markere starten på den modernistiske kunstperioden. Bildet er malt i 1907 av den berømte Pablo Picasso.

Jeg syns dette bildet er veldig typisk Picasso, med de surrealistiske menneskene og settingen. Man kan ikke noe for å bli fascinert første gang man hviler øynene på maleriet. Det er noe ved det som tiltrekker. Kanskje det er det unaturlige og surrelaistiske ved det eller de rare sammensettingene, noe er det hvertfall.

Maleriet er malt i Picassos "rosa periode". Han hadde tidligere hatt en blå periode da han var dyster noe som skinte igjenom til maleriene sine. I denne rosa perioden virker det som han har fått nytt liv og inspirasjon -mange mener dette er fra maleren Cézanne. "Pikene Fra Avignon" ble faktisk malt til en minneutstilling for Cézanne.

Bildet forestiller fem piker med grove og kantete kropper. Ansiktene deres ligner masker, lik afrikanske stammer bruker. Bildet er fult av geometriske figurerer og man kan lett tenke seg at Picasso har fulgt geometien slavisk da dette maleriet ble malt. 

Jeg, personlig, får et inntrykk av kaos. Dette mye på grunn av fargene, men også grunnet den rare vinklingen i bildet og på jentene. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker bildet eller ikke, jeg er hvertfall veldig fascinert av det. Man får en veldig følelse av at Picasso forsøker å fortelle noe mer enn det vi ser, at det er en hemmelighet ved bildet vi aldri kommer til å lære.

En kunstner i arbeid. Picasso i studio.

Kilder:

 - http://www.daria.no/skole/?tekst=7611

- http://kunsthistorie.com/fagwiki/Fil:Demoiselles-davignon.jpg

 - http://kunsthistorie.com/fagwiki/Modernisme#Modernismens_begynnelse_.281890_-_1910.29

Ord om å holde ut

Hold ut!

Når jeg leser diktet 'Om å holde ut' skrevet av Tore Elias Hoel får jeg en følelse av at han kjenner noen som sliter eller at han sliter selv. Han prøver kanskje å si at det er vanskelig å finne ord som passer i vansklige situasjoner. Han nevner at det finnes mange ord for ubetydelige ting som snø, fjell, våpen etc, men ikke et enkelt ord om det å ikke gi opp.

Det handler om at selv om man kommuniserer med språk og gjør hverandre forstått med språk så strekker ikke alltid ord til.  

For å få leseren til å reflektere stiller forfatteren mange retoriske spørsmål. Leseren begynner da å vurdere sin egen situasjon til forhold til diktet og man kjenner seg igjen i følelsen der ord ikke strekker til. 

Diktet er vel også en kritikk, eller en tankevekker, om hva land bruker tid på. I norge bruker vi tid på naturen vår. På å bevare den, derfinere den og beundre den. I amerika bruker de tid på krigføring og våpen. Ingen av landene bruker tid på det som er viktig, nemlig individene og hvordan alle kan trenge hjelp til å holde ut i hverdagen, tror jeg forfatteren prøver å si.  

Man burde roe ned i hverdagen og tenke litt over hva som virkelig betyr noe, og det er som regel ikke hvorvidt det snør, hvorvidt man har den nyeste våpenteknologien men hvordan mennesker rundt deg har det og ikke minst hvordan du selv føler deg.

Sjanger valg.

Hvis du plutselig fikk spørsmål; Hvilken sjanger liker du best?, ville du ikke nødevndigvis nølt med å svare. Når du dermed får oppfølgingspørsmålet; "Hvilken er du best i?" , blir ting litt vanskeligere.

Hvilke sjanger liker jeg å skrive i og hvilken sjanger jeg mener jeg er best i, er to helt forskjellige ting. Jeg liker kanskje best å skrive skjønnlitterært, men det betyr ikke nødvendigvis at dette er den beste sjangeren for meg. Jeg har derimot lagt dette til side når jeg skulle velge sjanger til norsken, jeg har valgt utifra hva jeg syns er mest artig å skrive og hvordan jeg selv føler mestringen min er innefor sjangeren.

Jeg har valgt kåseri og artikkel.

Kåseri har jeg valgt siden jeg fokuserte mye på denne sjangeren på ungdomsskolen, og mener derfor jeg har et fortrinn, men også fordi jeg er naturlig sarkastisk og føler jeg mestrer denne skrivestilen godt. 

Artikkel har jeg valgt fordi jeg, igjen, brukte mye tid på dette på ungdomsskolen. Dette er en sjanger som jeg syns er enkel, og der du stort sett kan skrive hva du vil.

Refleksjonsnotat over tentamen.

Jeg syns det var artig å få prøve ut en ny måte å ha tentamen på, og syns det fungerte riktig bra. Det var selvsagt litt rart å få tilbake en tekst jeg ikke husket jeg hadde skrevet, men man kommer raskt inn i stoffet etter å ha skumlest gjennom.

Jeg syns dette var en nyttig måte å gjøre det på fordi det er enklere å finne feil i en tekst når det er lenge siden du har sett den. Personlig finner jeg både små og store feil i norsk oppgaven min som jeg ikke kan skjønne at jeg ikke la merke til for et par uker siden. Så sånt sett er det bra for både utviklingen av en egen skrivestil og karakterer.

Det som kanskje kan gjøres anderledes til neste gang er å ikke la det gå så lang tid mellom hver tentamen, hvis det lar seg gjøres. Det er greit å få teksten litt på avstand, men ikke så mye at du glemmer hva du har skrevet om!

Personlig følte jeg at teksten min hadde noen små feil og ord som jeg byttet ut. Det var også en del gjentakelser som foreks Norge og Norge i en setning, der jeg i stedet kunne skrevet Norge og nasjonen/staten. Jeg brukte tiden min på å finne ut hvordan jeg kunne inkorporere noe norsk litteraturhistorie i teksten min, og prøvde å analysere et vakkert dikt skrevet av Arne Garborg.

Men alt i alt liker jeg denne tentamensformen svært godt!:)