Historie om språk.

Norge, 2243

De løp. Fortere enn noensinne. Det var først nå de skjønte alvoret i oppdraget de hadde påtatt seg. Kaya så bak seg mens hun løp. Hun ikke se dem, men hun viste de var der. Det var som om de pustet henne i nakken der hun løp side om side med Alexei. Han tok tak i armen hennes og dro henne videre «Ikke se bakover. Det sinker oss bare». Hendene hans var iskalde og det gjorde vondt da han dro henne lenger inn i grotten. Det lille lyset fra lommelykten hjalp ikke mye mot de store steinene de snublet og slo seg på. Alexei hadde sluppet taket i Kaya nå, og lå langt foran henne. Hun stoppet for å aktivere pigg-funksjonen på sålene sine, men teknologien i støvelene hadde bukket under for kulden i grotten. Hun bannet stygt og lente hodet bakover så håret flommet fra skuldrene og nedover ryggen. Hun løftet hodet raskt opp, snøftet og hoppet over til den nærmeste steinen. Stenen var glatt og Kaya slet med å finne feste. Beina skled vekk under henne og overkroppen ble slengt mot stenen. Hun kavet med armene for å holde seg oppe, men det var nytteløst. Hun merket armene sviktet og sekunder senere smalt ryggen hennes mot bakken under. Stillheten etter smellet ble brutt av lyden fra dryppsteinene. Kaya åpnet øynene og merket en stikkende smerte i låret, da hun så ned var den gråbrune drakten hun hadde fått av selskapet fullstendig dekket av blod fra venstre lår og ned. Hun hadde dratt med seg en sten da hun falt og den hadde truffet låret hennes. «Alexei!» ekkoet slo mot henne med en gang. Ikke noe svar. «Alexei?!» fremdeles ikke noe svar. Kaya rettet den lille lommelykten innover i hulen. Lyset lyste ikke lenger enn noen meter da det ble stoppet av to store steiner som stod akkurat langt nok fra hverandre til at et menneske kunne passere.

«Kaya?!» Alexei sin stemme var stresset «K-kom hit!». Hun dro seg opp og hinket innover og forbi de store stenene. Smertene i låret var uholdelige, og hun romsterte rundt i sekken etter kapselen selskapet hadde utstyrt hun og Alexei med. Hun satt den lille nålen på enden av kapselen inn i låret over såret og merket sereumet få såret til å gro. Hun pustet lettet ut og så opp mot Alexei. Han stod som frosset og stirret rett fremfor seg. Kaya la kapselen tilbake i sekken, men leet ikke blikket vekk fra Alexei. Hun stelte seg ved siden av ham. Det var som om han leste tankene hennes da han løftet armen og pekte på veggen foran dem. Hele veggen lyste mot dem i et svakt blått lys, akkurat som fra en computer-skjerm. Kaya og Alexei kunne ikke annet enn å bli bergtatt av den skjønnheten som lyste mot dem. Alexei gikk noen skritt frem og la nølende hånden sin på veggen. Et lite smil bredde seg utover leppene hans «Det var varmt» sa han og stirret ned i sin egen håndflate. Kaya kunne tydelig se at hånden hans rødmet rødt fra varmen i fjellveggen. Hun ville prøve og snudde seg sakte mot veggen. Til hennes forskrekkelse hadde fargene forandret seg, og blitt mer gyllen. Hun kunne tydelig skimte noen bokstaver komme til syne, og hun var straks borte ved veggen og rørte ved ordene. De var varme og det virket som de var hugget inn i stenen for mange år siden. Men.. det kunne da ikke være. De hadde jo ikke vært der for et par sekunder siden. «Hva står det?» Alexei dukket opp bak henne, med en blå gadget ,kalt «James» ,som de hadde fått av selskapet i hånden. «J-jeg vet ikke» stammet Kaya som fremdeles var bergtatt av skjønnheten til ordene. «Er det et slags utdødd språk?» mumlet Alexei mot bakken mens han lette etter på-knappet til «James». «Tydeligvis» sa Kaya «Ettersom vi ikke forstår et pøkk av det!» Alexei lo ikke, men snudde seg raskt mot kaya «Vi har dårlig tid, og hvis jeg husker riktig fra sagnene jeg har hørt om denne grotten må vi løse denne koden og fremsi ordene høyt. Først da vil fjellet la oss ta tilflukt og gjemme oss fra det onde. I dette tilfellet Crayons menn» Kaya grøsset da hun hørte navnet til mannen som hadde maskarktert hele landsbyen hennes. Hun hadde den dagen sverget å ta hevn. Hun skjønte at dette koden måtte løses for å kunne komme et skritt nærmere hevnen sin. Hun fokuserte og prøvde å lese det som stod, men det var umulig. «Det ligner på en måte å vårt eget språk, men... jeg har aldri hørt noe så besynderlig!» Alexei hadde endelig fått liv i gadget-en. «James? Har vi dekning?» Skjermen blinket et par ganger da endelig ansiktet til James tittet frem. «Dekning Klar, Agent K. Hva er problemet?»

Alexei rettet gadgeten mot ordene. «Vi har dårlig tid, James. Hva tyder dette?»

«Det kan være hyeroglyfer fra Mesopotamia. Jeg oversetter til en mulig setning. Fremsi det som kommer opp på skjermen» Alexei leste høyt og med innlevelse, men ingenting hendte. Kaya kunne høre skritt nærme seg og høye stemmer. Hun stirret skremt opp på Alexei, som var dypt opptatt med James. «Mulig det er et utdødd indianerspråk. Kanskje fra Aztekerne. Fremsi setning nummer 2». Alexei adlød, men ingen reaksjon fra fjellveggen. Skrittene ble høyere og stemmene sikrere i sin sak. «James!!» sa Alexei. Det var tydelig at presset hadde nådd ham nå. «Jobber på spreng, agent K». Skrittene var altfor nærme nå. Kaya så opp på Alexei som hadde fått et redselsfullt uttrykk i øynene. Sekunder senere rundet 5 menn fjellveggen og kastet seg over dem. Det var ikke vits å sloss, slaget var tapt. De ble reist opp i stående stilling da det pep fra James ; «Setning nummer 3 klar. Fremsi ordene». Mennene så på hverandre og en løftet opp «James». «Bare av nysgjerrighet» sa Alexei «Kan du lese ordene som står der?» Vakten stirret mistenksomt på ham «bare av nysgjerrighet» presiserte Alexei og et lekent smil danset over leppene hans. Vakten så ned på skjermen og trakk pusten «Eg elskar deg av heile mi blodpumpe!» Et høyt knirk fra fjellveggen kunne høres og plutselig delte veggen bak vakten seg og avslørte et lite hulrom der det var plass til rundt 3 personer. Det perfekte gjemmested. «Veldig imponerende!» stemmen kom fra bak stenen mennene nettopp hadde rundet og det tok ikke lang tid før eieren synliggjorde seg. Kaya ble helt kvalm av å stå ansikt til ansikt med Crayon. «Nynorsk. Av alle ting!» fortsatte han. «Hva snakker du om?» snerret Alexei.

«Såså Agent K, jeg forventer ikke at en fra ditt samfunnslag skal vite noe om et utdødd nydelig språk.» han gjorde en kunstpause før han fortsatte «denne hulen er menneskeskapt, for 200 år siden, visste dere det?. Arbeiderne trengte et sted de kunne gjemme unna litt penger, dere husker vel historien om den store finanskrisa i 2036?» Kaya og Alexei svarte ikke, Crayon fortsatte. «Uansett, de trengte et språk, en kode, som alle arbeiderne kunne, men som var vanskelig for utenforstående å skjønne. Valget falt på nynorsk. Et språk som faktisk var likestilt med bokmål på den tiden. Ja, elevene ble undervist i det på skolen» «Hva vil du frem til?» avbrøt Alexei. Crayon gikk nærmere, til nesetippen hans var nær Alexei sin. «Poenget mitt er at dere dreit dere ut, og jeg vinner – igjen!». Han gav et kjapt tegn til vaktene om å følge ham, og Kaya og Alexei ble dyttet fremover og ut av hulen. «For en gangs skyld skulle jeg ønske jeg ar født i gamle dager. Uten all denne teknologien!» mumlet Kaya «Hva mener du» snerretAlexei «Da hadde vi kanskje vært så heldig å lære nynorsk på skolen!». De to agentene ble ført nærmere utgangen og mot en uviss skjebne.